Vi har alle våre dager, right? Noen gode, noen vonde. Livet og dagene går opp og ned som en berg og dalbane. Som en ungdoms humørsvingninger. Vi har alle våre gode dager man kan snakke om til venner og bekjente. Vi har alle våre vonde dager man aldri deler. Nå har jeg mine vonde dager, som jeg deler med dere. Den tiden jeg er mest sårbar er når jeg er åpen. Når mitt hjerte og mitt hode et vid åpent. Dere er alle velkomne til mitt hjem der dere alle kan se min flotte utstilling av alle mine hemmeligheter. Og hvis vi beveger oss litt lengere inn så kan dere få en titt på tankene jeg har samlet på i mange mange år. De vil aldri bli borte.

 

Gir det noe mening? Gir dette dere noe som helst mening?


Jeg har levd i 20 år. I 20 lange, tunge, vanskelige år. Allerede som ei lita jenta viste jeg at dette livet ville bli langt ifra perfekt. Jeg ville aldri bli den jenta andre mennesker så opp til. Jeg var alltid personen dem så ned til. Hva gjør det med et menneske? Hva gjør det med ei lita jenta som veit bedre? Positive hendelser, kommentarer og snillhet klarer jeg å snu om til noe negativt på 5 sekunder. Men hvorfor? Hvorfor er det en så stor og viktig del av livet mitt? En del jeg ikke kan gi slipp på. En del jeg ikke klarer å gi slipp på. Mitt liv. Mitt dyrebare liv. Det består av et hjerte som er fylt med hemmeligheter og tanker som jeg ikke klarer å glemme. Som jeg aldri kommer til å klare å glemme.
Hvis jeg finner verdens høyeste fjelltopp, klatrer opp, og slipper alt løs. Vil det hjelpe? Vil det hjelpe meg å glemme, å gi slipp og få slutt på en avhengighet som sagte men sikkert vil knuse meg til slutt?

Kategori: my life



Kommentarer

13.mar.2011, kl.12:33

Ja det ga mening ;) Gi slipp og prøv å start på nytt, inni hodet ditt. Systemet ditt trenger en restart, men det er ikke lett, så du må virkelig ville det. Det vi som oftes er redd for er inni oss ;)


Skriv en ny kommentar



Navn:

Mail:

Bloggadresse:

Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/26491212